Omringet av venner sitter jeg engasjert i sofaen søndag kveld. Italia er laget, og det går virkelig veien denne kvelden. Ølen står på bordet og lokker, og jeg lener meg tilfreds tilbake i sofaen etter å ha slukket tørsten med en munnfull Carlsberg. Jeg flytter blikket fra tv-skjermen til hver enkelt person sittende ved min side denne kvelden, og jeg sukker. Det er en som mangler.

Fotballkampen og småpratet fra vennene mine rundt stuebordet blir med ett så fjernt. Det er en som mangler. Lurer på hva han gjør nå? Sekundene sklir over i minutter, og jeg sitter like tilbakelent i sofaen uten å si et ord. Den fotballfrelste jenta i enden av sofaen er stille.

Med ett piper det i mobiltelefonen. Jeg smiler med en gang, – hjertet mitt hvisker stille, og jeg nikker. Griper den hvite Nokia 6601 som ligger gjemt i veska, og åpner dekselet. "1 melding mottatt".

"Hei! Vil bare fortelle at alt er ok. Håper du har det fint. Klem".

Jeg smiler. Javisst har jeg det fint. Nå så   Heia Italia!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er ikke den eneste. Det er millioner, for ikke å si milliarder, av jenter der ute som lurer på akkurat det samme som meg. Vi stiller spørsmål på spørsmål, og føler at vi aldri får noe konkret svar. "Er det så vanskelig?" tenker vi og himler med øynene. Gang på gang har vi endt opp gråtende på senga, eller satt oss surmulende ned på sofaen og følt at absolutt alt er feil. Ikke har vi lyst å ta telefonen når han endelig ringer (vi har jo ventet i timesvis!), og natta-melding kan han hvertfall glemme. Det topper seg når han spør hvorfor vi er lei oss, eller om noe er galt. "Hallo!" tenker vi, og blir enda mer oppgitt. Skal det aldri ende?

Alle har lest om det, snakket om det og sett det på TV. Mange av oss har opplevd det selv, og de fleste føler at de aldri blir klokere: det tok han tre timer å svare på meldingen, og når han først svarte så sa han verken at han var glad i deg eller at han tenkte på deg. Meldingen bestod av to enkle setninger: "Det er greit. Ringer deg etterpå.". Eller ett enkelt ord: "Ok.". Hvorfor sier han ikke at han er glad i deg når det tok han tre timer å svare?! Han må da skjønne at du har vært gjennom flere runder med bekymrede tanker som inneholdt både hva du skal gjøre om han slår opp med deg samme kveld, eller hva søren du har gjort galt som gjør at han er lei av deg allerede? Når han endelig ringer deg noen timer senere, lurer han på hvorfor du er sur og lei deg – han svarte deg jo på meldingen! "Ja," tenker du. "Men du brukte altfor lang tid og dessuten sa du ikke at du var glad i meg."

Jenter og gutter er forskjellige. Det er ikke å komme bort fra. Det er fakta som er basert både på naturlige forklaringer og forklaringer som er påvirket av miljøet vi lever i. Jenter føler at vi kan ofre alt i hele verden for at kjæresten vår skal ha det bra. Det vil si å planlegge bursdagsfeiringen hans tre måneder i forveien, samt spare opp til den dyreste og fineste klokka og den sinnsykt stilige buksa som han vil kle så godt! Hver kveld leser vi igjennom diktet vi har skrevet til han, og smiler ved tanken på hvor glad han kommer til å bli, og hvor mye fint han kommer til å gjøre for deg etter at den vellykkede bursdagsfeiringen er over. Men sånn ble det ikke. Klart han ble glad for klokka og buksa – han smilte, takket og gav deg en klem. Men det neste han gjorde var enten å skru på TV’en og se på fotball, eller spørre deg om dere ikke snart skulle spise – han holdt på å dø av sult! Ikke skjønte han at inni ditt hode hadde du planlagt at nå skulle han varte deg opp med en timelang massasje på både skuldre, hender og føtter, for så å se på den romantiske komedien "How to lose a guy in 10 days". Innimellom alt dette skulle han gang på gang kysse deg, klemme deg og fortelle deg at du er den peneste jenta på jord og at du ikke aner hvor glad han er i deg. Når han så kysset deg farvel i døra, skulle han ende kvelden med å si at "Dette har vært den beste kvelden i hele mitt liv – du er den beste jenta på jord, jeg digger, digger, digger deg, og du aner ikke hvor søt og pen du ser ut i kveld! Du kler det nye skjørtet utrolig godt, søta!".

Nei. Nope. No way. Skjer ikke. Spiste gjorde dere, og etter at han var god og mett ville han at dere skulle se litt på fotball før dere flyttet dere opp i senga. Når dere var ferdig der så rørte han deg ikke på en halvtime, – han hadde jo fått sitt, ikke sant? Skuffelsen du kjente inni deg var ubeskrivelig, og kvelden endte enten med at du kjempesur stormet ut av huset uten å si ha det, eller at du ble helt stille og nektet å si et eneste ord om hvorfor. Kvelden ble med andre ord mislykket. Noe så til de grader. Han kan da umulig elske deg!

Nå skal historien få en litt annen vri, fra en litt annen vinkel. Tidligere på dagen hadde han vært ute med kompisene sine og kjørt gocart og spilt fotball på løkka. Mobilen hadde han latt ligge i lommen på genseren som han la fra seg i gresset – det var jo alt for varmt å spille med den på. Da gutta tok seg en 2-minutters pause for å drikke og snakke taktikk, sjekket han den raskt og leste meldingen fra deg hvor du spurte om han hadde lyst på taco i kveld (du vet jo hvor mye han liker taco!), samt hvor mye du tenkte på han og hvor glad du var i han. Da gutta løp ut på gresset igjen for å spille mer ball, la han mobilen tilbake og smilte litt for seg selv over hvor søt du er. Men å fortelle deg det falt ikke naturlig for han, – han har jo sagt det før, så det vet du jo godt at han synes! (Ikke sant…?)

Da han, etter flere timer, var ferdig på løkka og hadde sagt ha det til kompisene, satte han seg i bilen. Den første han ringte var deg, og ikke skjønte han hvorfor du var sur og grinete – han hadde jo svart på meldingen, til og med mens kompisene var der!

Gaven ble han forresten utrolig glad for, og du aner ikke hvor mye han setter pris på at du skriver dikt til han (selv om han ikke fatter hvorfor du gidder å bruke tid på et dikt!). Han passet på å si takk, og middagen smakte suverent – han kunne spist mer enn noen gang etter alle timene på løkka. Skjørtet du hadde på deg gjorde deg forresten så sexy at han ble tent bare han så på deg, og du aner ikke hvor digg det var i senga (han kunne ikke tenke seg å dele det med noen andre enn deg…). Etterpå kunne han endelig slappe av på sofaen, og mens dere satt der smugkikket han bort på deg og smilte ved tanken på at du er hans. Men å fortelle deg hvor glad han faktisk er i deg er vanskelig for han, – følelser er rett og slett ikke en gutteting. Underholdningen på TV’en var bra, han smilte og lo og dere hadde hatt en super kveld. Hvorfor du ble så stille fant han veldig forvirrende, og spurte derfor om noe var galt. Da du svarte med et "nei" tok han det som et bokstavelig svar, og tenkte at du kanskje var like sliten som han etter en lang dag. Ikke skjønte han at han hvertfall måtte ha spurt ti ganger til og sett deg dypt inn i øynene, strøket deg over kinnet og sagt unnskyld, før du i det hele tatt fortalte at du skulle ønske han hadde satt mer pris på gaven…

Er det jenter eller gutter som er vanskelige å forstå seg på?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

1. Okei, vi skjønner ikke hvorfor du insisterer på å bære rundt på en sinnsykt liten veske, og så få kjæresten din til å holde lommeboka for deg. Hva ville skjedd om vi slo opp? Alt du hadde hatt hadde vært en lipgloss til å forsvare deg med. Når ble det viktigere å matche en øyenskygge-farge enn å være trygg?

2. Hvorfor er det slik at minst en gang om dagen (gang det med 10 på en dårlig dag!) så må du jamre deg over spørsmål som du ikke egentlig vil ha et svar på? Når du spør typen din om den pene venninna di er hot, hva forventer du at han skal svare? Hvis han sier "neeeh, ikke egentlig", så vil du diskutere i minst 15 minutter med argumenter rettet mot den silkemyke huden hennes og det rette håret. Men hvis han svarer "Hun er faktisk veldig søt! Kanskje du også skal rette ut håret ditt?" så sier du ikke ett ord til han resten av kvelden.

3. Vær så snill og forklar grunnen til mengden av klær i klesskapet ditt. Du eier over 7000 par jeans, selv om du bare har én rompe. Den ser faktisk lik ut i alle sammen. Nei, vi kommer aldri til å forstå hvorfor du absolutt må kjøpe et nytt par med Levis hver gang sesongen skifter eller det reklameres for et stort salg i avisen.

4. Vi skjønner ikke hvorfor du sier at du ikke er sulten når vi sitter og har det fint på en bra restaurant, bare for å bestille salat, for så å spise halvparten av vår burger og all vår pommes frites. Bør vi få to skjeer til desserten vår selv om du absolutt ikke klarer en bit til?

5. Hvorfor, etter å ha dratt med deg typen din til å være med på en timesvis lang shoppingtur på det største kjøpesenteret i byen, sett seks episoder av Sex og singelliv med deg og så gitt deg både hånd og fotmassasje, klager du og sier at, "Vi tilbringer aldri kvalitetstid sammen vi!"? Ville du likt trekant da, eller? (For det ville vi, vet du).

6. Du kan spise rå fisk, ta karate-timer, og komme deg gjennom mensen uten problemer, men fortsatt trenger du oss til å drepe edderkoppen på badet. Hva er det med jenter og insekter?

7. Vi kommer aldri til å forstå oss på dine venninne-turer på do. Er det et antropologisk instinkt eller en sjanse til å kline med hverandre i all hemmelighet? Vi liker best å forestille oss grunn nummer 2.

8. Kvinner klager over at alle menn er drittsekker, men hvis han ringer deg tilbake for fort etter en date klikker du helt og forteller venninnen din at han er en taper.

9. Uavhengig av den faktiske temperaturen, ser det ut som at kvinner alltid synes det er iskaldt.

10. Hvorfor er det slik at du kan tilbringe opptil en time foran speilet, spraye og fikse og føne det tørt helt til du har fått håret ditt til å se akkurat slik ut som det var da du stod opp den morningen?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er langfredag, og jeg går inn i den siste helgen i påskeferien. Om jeg har en følelse av at det er deilig med ferie, sa du? Jada, så klart. Jeg sover til kl 13 hver dag, er oppe til kl 04, og har, med andre ord, snudd døgnet fullstendig rundt. Jeg ligger på sofaen hele dagen, og ser minst tre filmer hver eneste dag. God mat spiser jeg, helst flere ganger om dagen….

Nei, vent litt.. ! Det er ikke akkurat sånn ferien min er i år. Påskeferie er det sikkert og visst, men ferie er et overvurdert ord som minsker i betydning for hver dag som går av denne uka… Jeg er nemlig russ! Jeg er russ, som er med på en buss. Påskeferien er to uker før russefeiringen starter, og det betyr at det er 100 % innsats i hele Norge for å gjøre ferdig russebiler og russebusser. Regelen er intet unntak for meg og de andre medlemmene på bussen vår. I mer enn to år har vi drømt om denne påskeferien, som alle har fått streng beskjed om å holde av sånn at bussen kan bli ferdig og stå så klar som mulig før de to siste ukene på skolen blir unnagjort i en fei sånn at russetiden endelig kan starte.

Hvis noen der ute mener at ungdommer i dag er en haug med late mennesker som ikke gidder å løfte en finger for noe de ikke får penger for, så tar de feil! Denne uka har jeg stått opp kl 08 hver morgen for å kjøre til parkeringsplassen hvor bussen vår står parkert, og der har jeg tilbringt på det meste 12 timer i strekk. Timene går med på å vaske bussen fri for skitt, sy trekk til seter, - måle, lime, klippe, tegne…. Maling av bar er nødvendig, samt trekke om heller stygge vegger med trekk som får det hele til å se svært gjennomført ut. Ikke glem all tiden som tilbringes i bil på jakt etter det billigste av ditten og det billigste av datten! Når man endelig kommer seg hjem sent på kvelden innser man at man ikke har spist på altfor mange timer, og man er rett og slett for sliten til å ordne noe god middag. Aller helst vil man legge seg på sofaen for å se en film, men energien der varer heller ikke lenge, så dagene ender stort sett opp med at man legger seg mye tidligere enn man pleier å gjøre når det ikke er ferie!

Ikke misforstå – jeg klager ikke! Det er gøy, lærerikt og veldig sosialt. Klart man blir litt lei av de samme ansiktene og personlighetene samlet på èn buss hver dag en hel ferie, men det er tross alt vi som får til noe helt konge sammen! Ettersom dagene går og vi ser utviklingen på bussen, blir det bare gøyere og gøyere å holde på… Man er utslitt, man er skitten og lei, men energien stopper ikke før man innser at det kanskje er på tide å ta litt vare på helsa også, og komme seg hjem til sofaen (eller aller helst senga da…)!
Om to uker er jeg russ, og jeg kan ikke vente til den aller første kjøreturen hvor stereoen offisielt blir testet på full styrke (ikke langt i fra hvertfall!). Champagne skal jeg personlig stå for, og selv om summen på det man har måttet gå ut med ligger lurende i bakhodet, så er man overlykkelig over å endelig ha blitt ferdig med bussen, og samtidig litt lei seg for at man ikke har mer å jobbe på…

Russen er hypre og kanskje en smule irriterende (til tider..), men vi er bare en gjeng med ungdommer som har hatt to år med forberedelser til tre uker med den mest sosiale og spennende festen i hele vårt liv.
Til dere der ute som ikke liker oss: Sorry, men mitt tips til dere er å forandre mening om russ generellt, og heller smile og le sammen med den lykkelige gjengen med 18-åringer
INGEN kan ta fra oss den følelsen uansett! 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag har jeg vært og trent. Jeg har vært flink jente, og trent i nesten en og en halv time. Både styrke og kondis, og kroppen min er helt gåen.
"Nå skal det bli deilig å komme hjem til dusjen og noe godt å spise", smilte jeg for meg selv i bilen på vei hjem. Javisst var det godt. Dusjen var nydelig, og det gode å spise ble en rett-i-koppen potet.
Da jeg satt ved kjøkkenbordet og leste i avisen mens jeg spiste, bladde jeg opp på en side i dagens utgave av Dagsavisen. To utrolig søte barn preget dobbelt-siden, men oppi alt det søte var også sannheten om at dette var to afrikanske barn som hadde blitt tatt vare på av Leger Uten Grenser. De trengte medisinsk hjelp, og hadde vært underernært altfor lenge. Uten denne medisinen ville de ikke overlevd, og livene deres var fortsatt i fare.

Jeg så lenge på ansiktene til de to barna. Rett-i-koppen med potet smakte med ett ikke noe godt lenger, og jeg tenkte på hvor godt jeg egentlig har det her i Norge. Sjansen for å bli født i Norge er mindre enn å vinne i Lotto. Likevel klager vi. Nordmenn er fordømt gode til å klage over alt og ingenting. Nordmenn som klager bør ta seg en tur til Asia. Se og høre det de leser om i avisen hver eneste dag. Det har jeg gjort, og det har lært meg så ufattelig mye. Hvis jeg en dag blir statsminister skal jeg innføre det som obligatorisk i barneskolen og på videregående.

Jeg er bare 18 år. Men av og til føler jeg meg så utrolig mye mer voksen. Veldig voksen i forhold til mine eldre venner som klager og klager. Ikke er maten god nok, og ikke er buksa bra nok. Lønnen er altfor lav, og som en oppsummering er det egentlig rart at vi klarer å overleve i et samfunn som dette… For dere som kjenner dere igjen – våkn opp! Vi lever i verdens beste land, og det skulle vært dødstraff for nordmenn som klager over ting vi tar for gitt hver eneste dag. Jeg sier ikke at alle skal kutte ut å kjøpe den nye plasma-tv’en til 20 000,- , eller heller kjøpe en bukse på butikken til Frelsesarmeen enn på JC. Nei, jeg sier at vi må slutte å klage. Heve blikket èn ekstra gang før vi har tenkt å klage over at maten manglet salt, eller at det ikke står ketchup i kjøleskapet. Vi har ingen grunn til å klage, rett og slett. Vi har det så godt som noen kan ha det, noen gang.

Og midt oppi all luksusen kan vi ofre en tanke for de som ikke engang klarer å forestille seg hvordan det er å ha sitt eget rom, og rent vann i springen…

Eller tar jeg feil, folkens?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kjærlighet gjør blind, heter det. De fleste av oss vet hvordan det er å være betatt, hvordan det er å kjenne hjertet banke i samspill med svette hender og høy puls. Bare tanken på en spesiell person kan få humøret i storspill. Mange av oss vet hvordan det føles å være forelsket, – tilhøre en annen, dele noe helt spesielt med en annen. Noen av oss vet hvordan det føles å elske noen. Kjenne hjertet banke hver dag, kjenne smilet som er godt plassert i munnviken, kjenne følelsen av å sveve lett over bakken. Men hva er egentlig kjærlighet?

De få gangene jeg har møtt en spesiell person, så har jeg visst det fra første stund. Jeg er en menneskekjenner har jeg hørt. Jeg kan være en virkelig impulsiv person som griper sjansen, som lever i øyeblikket, og som ofte, på skremmende måter, vet hvilke erfaringer jeg vil ha godt av og hvilke jeg heller bør unngå. Åpen er jeg også. Det hører jeg ofte. Jeg er visstnok lett å bli kjent med. Denne egenskapen finnes i alle, det har jeg alltid trodd på. Men det er ikke alle som vet hvor denne egenskapen ligger eller hvordan man skal finne den i seg selv. Grunnet denne egenskapen, som ganske ofte blir utfordret i møte med nye mennesker, har jeg blitt kjent med mange spesielle personer. Godt kjent. Så godt kjent at det kanskje kan beskrives som ørlite granne kjærlighet?

Jeg vet når jeg er blitt ordentlig glad i en person. Når personen er det første jeg tenker på når jeg våkner, og det siste jeg tenker på før jeg legger meg, så vet jeg at det ikke er følelser jeg bare kan ignorere. Jeg er redd for å gå glipp av de koselige stundene, de viktige erfaringene. Jeg er redd for å gå glipp av det som kan styrke meg som person, og det skremmer meg at muligheten for å gå glipp av viktige minner faktisk er ganske stor.
Noen personer blir lettere betatt enn andre. Men betyr dette at disse personene kan elske høyere enn andre? At disse personene har sterkere følelser enn andre? Nei. Alle mennesker er født med følelser, - det er følelsene som styrer hverdagen vår, og følelsene som er avgjørende i små og store valg vi tar i løpet av livet.

Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer, for livet utgår fra det, står det i Bibelen. For meg vil det si at jeg skal følge hjertet mitt når viktige avgjørelser skal tas. Hjernen er der for å hjelpe, men til slutt er det hjertet som avgjør. Noen ganger kan avgjørelser som tas av hjertet gjøre vondt, andre ganger kan det føre til en himmel av fryd. Når vet man hva som er best?

Jeg har erfart. Og jeg har lært. Jeg ender opp med flere ubesvarte spørsmål, men har lært en ting:
Følg hjertet. La hjernen hjelpe til. Lev livet, bruk hverdagen. Den største glede du noen gang kan få, er å gjøre andre glade. Husk at det er de små tingene som gjelder – spander en kopp kaffe på din gode venninne når hun minst venter det. Skriv et kort til en person som betyr noe for deg, og overrask han eller henne. Det er det gode du gjør mot andre som betyr noe. Det er det som er kjærlighet.
Men først og fremst må du lære deg å elske deg selv. Finn ut hvor kjærligheten i ditt eget liv ligger, så vil du være i stand til å elske andre. Kjærligheten er ufattelig svær og så vanvittig dominerende. Ikke la deg skremme, - bare følg hjertet ditt. Det har jeg lært. Føles det riktig, så ikke tenk negativt. Sorgene vil komme, men ta de ikke på forskudd. Kjærligheten er livets egen energikilde, og den blir så fin og vakker som en selv gjør det til. Men bruk hjernen til hjelp  

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hvem er det som bestemmer når man er blitt voksen? Loven, vil nok de fleste si. Loven har offisielle regler som sier at når man er fylt 18 år, så er man "offisielt" voksen. Tenk litt på det. Offisielt voksen, lixom. "Yess! Endelig kan vi kjøpe øl!", eller "Woho! Nå slipper jeg å tigge om røyk!". Den beste delen av det å bli offisielt voksen var muligheten til å få lappen. Førerkortet. Sertifikatet. En bedre følelse enn å sette seg inn i bilen helt alene for aller, aller første gang skal man lete lenge etter…   "Kan du kjøre meg til Oslo i kveld?", husker jeg pappa spurte fem minutter etter at jeg hadde opplyst via tekstmelding at den førstefødte i familien hadde bestått den praktiske prøven. Jeg må ærlig innrømme at jeg stoppet litt opp. En buldrende følelse bygde seg opp i magen. I mange år hadde jeg ventet på den setningen. Hvertfall de fire første ordene. KAN – DU – KJØRE – MEG….. Kan du? Kjøre? Kan DU kjøre? Kan du kjøre MEG? Klart jeg kan kjøre!   I hvertfall i følge den offisielle regelen.   "Ikke mer fest her i huset," sa mamma. "HÆ??" sa Hilde. "IKKE MER FE…" "Jada, jeg hørte deg! Men HVORFOR?!" "Fordi jeg sier det."   Det er visse ting som er grådig urettferdig i denne verden. Igjen kommer spørsmålet – hvem er det som bestemmer når man er blitt voksen? Som 18-åring har jeg lov til å kjøpe Kalinkaen som mamma helte ut. Som 18-åring har jeg lov til å kjøpe absolutt alle de øl-flaskene som lå i de tre posene etter festen. Som 18-åring har jeg lov å bestemme HVEM jeg vil henge med, og NÅR jeg skal komme hjem. Som 18-åring har jeg lov til å flytte ut. Flytte ut. Flytte ut…   Som 18-åring har jeg lov til å flytte ut. Finne mitt eget sted. Innrede AKKURAT sånn som JEG vil ha det. Spille den musikken jeg vil, når jeg vil, og så høyt jeg vil. Som 18-åring har jeg lov til å holde så mange fester jeg bare orker i min egen leilighet. Kjøpe to flasker Kalinka, eller ti for den sakens skyld, og oppholde flaskene i huset så lenge at det gror mose på dem.   Men er jeg voksen nok til å ta oppgjør med konsekvensene? Ingen offisiell lov i hele verden kan gi et ordentlig svar på det. Så hvem er det som bestemmer når man er blitt voksen?   Meg selv, så klart

Tips oss hvis dette innlegget er upassende